Den naturskjønne ruten nummer 15, som fører gjennom de norske fjordene fra Bodø i nord til Steinkjer i sør, er en uavbrutt rekke uvanlige severdigheter. Spesielt når været er bra. Og det mest attraktive punktet er Svartisenbreen, den laveste i Europa.
Du kan se det fra veien. Den hvite hatten som dekker fjellene titter frem igjen og igjen blant toppene som går ned bratte bakker rett i havet. Vi vet allerede: dette er formålet med turen vår
Vi leste i guiden at vi burde sette i gang et angrep på aldri-smeltende is i Holland. Byer! Det er for mye av et ord. Det er turistinformasjon, mye parkering, noen få hus i det videre området. Og en liten marina, for brebreen på andre siden av fjorden kan man bare nå med en liten båt, og da må du gå til fots
I informasjonen leser vi: ja, du kan klatre breen, men kun med guide. Turer organiseres hver dag, men du må bestille minst én dag i forveien. Vi har ikke en slik reservasjon. Klarer vi det? Nyhetene jentene vet ikke det. Vi må spørre i "kafeteriaen" på den andre siden. Vi kommer dit i morgen, første skip går kl 8.
Venter
Vi gjør oss klare for natten. Det er verken hotell eller campingplass her. En liten annonse inviterer oss til en campingplass som ligger 30 kilometer herfra. For langt unna: vi må være ved marinaen innen åtte. Vi setter opp et telt på en eng: vi bruker den skandinaviske loven, som lar deg slå leir for én natt hvor som helst, men ikke for nær bygninger, for ikke å forstyrre freden til beboerne. På kvelden fylles parkeringsplassen før informasjonen med bobiler. Jeg telte tretten av dem. En nordmann, resten er Tyskland. De skal også til breen i morgen
Overtalelse
Skuffelse om morgenen: alle guider er allerede tatt, vi kan melde oss på en tur neste dag. Vi har ikke tid! Vi ønsker i dag. Vi forteller guidesjefen om den stramme timeplanen for vår skandinaviske ekspedisjon. Han rister overrasket på hodet og finner til slutt en løsning: men vi kan dra om to timer.
Vi kaster oss på gresset ved sjøen, ser på at vannet renner fra under den hvite tungen med et brøl. Vi soler oss i solen. Himmelen er blå, skyfri, veldig varm. Førdet er vanskelig å tro at vi er over hundre kilometer utenfor polarsirkelen …
Praktisk informasjon
Vi kan komme til Svartisenbreen fra landsbyen Holland på Hollandfjord, som ligger ca. 150 km sør for Bodø og mer eller mindre det samme nord for Mo i Rana (merk, det er to fergeoverganger på denne vei).
Vi kommer til isbreen i et lite skip, det er ingen annen vei. Overfarten tar omtrent 15 minutter og koster CZK 55 per voksen, CZK 30 per barn, én vei. Du betaler for returen, dobbelt.
Ved foten av breen ligger Brestus "kafeteria". Turene starter her, du kan spise et måltid (fra 90 til 130 CZK for en middagsrett). Du kan overnatte på campingplassen (CZK 100 per telt) eller i en firemannshytte (CZK 500 per person)
Guidet brevandring koster 600 CZK per person. Turen varer i fire timer. Prisen inkluderer fullt utstyr (seler, sko, stegjern, isøkser, hjelmer). Vi hadde perfekt vær, men det er generelt kaldt på isbreen: du må ha varme klær, det er verdt å ta med lue, skjerf og hansker
Du kan gå på en to-timers guidet fottur til toppen av breen. En slik eskapade koster 250 kroner. Guiden tar en to kilometer lang rute (tot alt 4 km) rundt innsjøen og forteller om isbreens historie. Det er imidlertid ikke verdt å betale for det: du kan nærme deg breflaten alene - gratis.
penger: 1 norsk krone (NOK)=0,45 PLN
kontakt:
tlf. +47 75 75 11 00
[email protected]
http: //www.svartisen.no/
Til pannen
Olav, guiden vår leder oss raskt opp. Det er ikke langt til breens hode: i 1996 var den bare tjue meter over havet, nå er den mye høyere, kanskje femti? Klimaoppvarmingen herjer her
I en liten messe pakker vi utstyret vårt: ta på oss harde sko (våre, selv om de turister, syntes Olav var for myke), ta stegjern, isøkser, hjelmer. Vi kler oss i seler. Guiden binder oss med et tau, forklarer reglene for turen: legg bena brede, ikke stopp unødvendig, vent på partnere, ta bilder kun ved stopp - den siste anbefalingen vil være den vanskeligste å følge: den er så vakker rundt …
Grå til blå
Vi følger vår unge guide fot for fot. Gruppen på syv isbredilettanter beveger seg ikke raskt. For det er heller ikke lett å tro at stegjern holder føttene på glatt underlag. Etter en stund begynner vi imidlertid å gå mer effektivt. Vi tar sakte på en slik øvelse
Isen på kanten av tungen er grå-grå. Rotetesteinrester, støv. Jo høyere, jo dypere er det isete feltet, jo hvitere, renere, til det blir blått. Den varme solen smelter overflaten. Vannstrømmer renner i dype sprekker. Vi unngår dem dyktig, og ser bare tid og tid innover: Solens stråler brytes på merkelige isete former, de reflekteres i vannet. Ved siden av oss er enorme seracas, enorme, sprukne isbiter.
Slip
Når jeg observerer det uvanlige lysspillet på den iskalde ujevne overflaten, tillater jeg meg selv et øyeblikks uoppmerksomhet. Dette er en feil. Jeg mister balansen, faller om og glir nedover ishøvelen. Jeg hadde ikke engang trodd at iskrystallene var så skarpe: Jeg river huden av bena og hendene mine. Ikke noe alvorlig, jeg gikk ikke langt, bundet i et tau. Men straffen for å stirre er ganske smertefull.
Vi drar ut til det snørike feltet. Her er isen dekket med et lag med aldri-smeltende snø. Den kom til og med for noen dager siden. Da vi ved sjøen klaget over regn og skyer som ødela utsikten vår, snødde det her. Dette er Nord-Skandinavia. Selv i juli.
Igjen til sjøen
Vi starter retretten. Steg for steg, forsiktig, ned. Under oss, i det fjerne, er det et bratt brehode, en innsjø som den renner ut i, så en fjord - en smal havbukt lukket på alle kanter av fjell. Vi er litt slitne etter fire timers turen, men enda mer spente. For selv om det ikke var noen bragd, bare en standardtur for middelklasseturister, var moroa verdt det. Og kanskje til og med prisen.