Verden rundt barn i SOS-barnebyer må være forutsigbar og nærmest det vanlige mønsteret. Derfor, jo mer komplette fosterfamilier, jo bedre - sier Magdalena Bartnik
Intervju med Magdalena Bartnik, psykolog, familiekoordinator i SOS-barnebyforeningen
Hvorfor bestemte du deg for å endre retningen på søket etter nye fosterforeldre. En gang i tiden var en enslig forsørger nok. Nå snakker du om far og mor, du har ikke noe imot hele barnefamilier …
Jakten på nye måter å nå ut til villige foreldre i landsbyene våre skyldes delvis den generelle krisen i fosterhjem. At det er underskudd på fosterforeldre, kommer ikke bare ned i en diskusjon om mangelfull økonomisk og psykologisk-terapeutisk støtte til dem. Men det kommer også av at foreldre ønsker å ta seg av barna sine i turnus. De ønsker ikke å gi opp karrieren for dem.
Vi retter tilbudet vårt til hele familier også fordi bortsett fra en fosterfamilie som oppdrar barn i Karlino, har vi i dag kun alenemødre. Og vi ønsker å endre disse proporsjonene litt. Vi ser hvordan de såk alte onklene, det vil si familieassistenter i bygdene våre, blir snappet opp av barn. Vi laget til og med en modell for landsbyfamilien, slik at det skulle være lettere for ivrige herrer å bestemme seg (og barna hadde en passende, også mannlig modell). Hvis vi gifter oss – så oppfordrer vi faren vår til ikke å gi opp karrieren. For det første slik at situasjonen er sunn for en ambisiøs mann. Men også slik at barn kan se at noen tjener seg hjem og at penger ikke faller ned fra himmelen.
Jeg snakket også med enslige kandidater for surrogatfedre flere ganger. De var imidlertid livredde for alt ansvaret og det faktum at de måtte gå gjennom hele rekrutteringsprosessen, identisk med den fremtidige landsbymoren
Rekrutteringsprosessen er sannsynligvis lang og kravene til fosterforeldre er høye?
Det går minst ett år fra du kontakter oss for å jobbe i SOS-barnebyen. Husk likevel at det er en omsorgs- og utdanningsinstitusjon, så vi må ta vare på profesjonaliteten til folk som jobber her med barn. Jo mer som på grunn av prinsippet om at vi ikke skiller brødre og søstre, spesialiserer vi oss på å oppdra mange søsken -familier har seks eller til og med åtte personer. Dette er vanligvis barn med spesielt traumatiske opplevelser, ikke bare knyttet til foreldrenes alkoholisme, bruk av vold, seksuell trakassering eller ekstrem emosjonell, materiell og mental omsorgssvikt, men også til tidlig separasjon og splittelse blant andre fosterfamilier som ikke klarte å takle det. med oppgaven. Noen barn har også opplevd flere år med separasjon i omsorgsinstitusjoner
Før vi tar stilling til om fremtidens omsorgspersoner er egnet, vil vi så se på personligheten til potensielle fosterforeldre – er de følelsesmessig stabile, har et organisert liv? er de i stand til å løse kriser, vil de ikke gjøre det enda større?forvirring i barnas liv. Vi vil satse på de med pedagogisk verve – som, nomen omen – vi prøver å støtte. I begynnelsen ved å organisere 300-timers psykologiske og pedagogiske workshops. Da oppfordrer vi foreldrene – eller i det minste én av dem – til å fullføre kunnskapene sine i pedagogikk, dersom de ikke er uteksaminert fra slike studier
Og hva bør foreldre vite om barn som ønsker å hjelpe dem?
De burde vite at de har hardt arbeid å gjøre. Vi tar imot barn som for eksempel sover i samme seng med søsken fordi de er redde for seg selv. Når de spiser kveldsmat spiser de og gjemmer maten i lomma fordi de tror de ikke får den i morgen. De har lærevansker. De har lav selvtillit. Hver usikre situasjon får dem til å trekke seg tilbake. Andre er aggressive. Men det er også barn som til tross for sine harde opplevelser er glade og rolige. Som i enhver familie er det en konkurranse mellom dem om oppmerksomheten og tiden til foreldrene. Det er også barn som bare har en lang historie med å være barn. For eksempel den eldste søsteren, som aldri har hatt muligheten til å være en liten jente, fordi hun passet sine yngre brødre
Dessuten må foreldre som bestemmer seg for å jobbe med oss også innse at vi legger mye vekt om samarbeid med den biologiske familien og reell kontakt med denne. Derfor foretrekker vi barn fra områder nærmere Barnebyer – slik at biologiske foreldre kan besøke oss. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke ønsker at barna skal bli i bygdene så lenge som mulig, fordi de må tilbake til biologiske familier så fort som mulig. Tvert imot holder de seg vanligvis under foreningens omsorg før de er i stand til å leve et selvstendig voksenliv. Et av målene med oppholdet i barnebyer er å gjenoppbygge båndet mellom barnet og den voksne (i dette tilfellet fosterforelderen).
Kontakt med biologiske foreldre er virkelig så vanskelig for fosterforeldre?
Fosterforeldre synes det er vanskelig å ikke forventetakknemlighet fra barna som de gjør så mye for. Men noen ganger savner og husker barn best sine slektninger, og noen ganger vil de ikke vise denne takknemligheten til fosterforeldre. Og absolutt ikke som man ser i amerikanske filmer. Elevene våre, etter å ha nådd myndighetsalder, er ofte i stand til å gjøre alt for å komme tilbake til sin biologiske familie. En fosterforelder kan hjelpe et barn til å ha en sjanse, til tross for en vanskelig fortid, til å gå gjennom livet på en annen måte enn de biologiske foreldrene. Det er imidlertid ikke alltid vellykket, og dette må også huskes.
Der kontakt med en forelder er giftig eller farlig, må det selvfølgelig reguleres. Men selv da er det nødvendig å jobbe med å få barnet til å huske moren og faren, og beholde dem i sitt hjerte. Det biologiske båndet er praktisk t alt ubrytelig – og det må fosterforeldre vite om
Saken må behandles med ro. Foreldre i landsbyene våre har ekte psykologisk og terapeutisk støtte, vi hjelper dem å ikke brenne ut. De kan konsultere mer erfarne lærere som vil beskrive for dem prosessen med barnet deres. Hvorfor gråter hun, hysterisk, var glad, og nå er hun trist. Vi tilbyr våre ansatte assistanse gjennom deltakelse på en rekke opplæringer og systematisk veiledning. I to år har vi også organisert hjelp til nye familier ved å støtte en "hjelpsom barnepike".
Du bruker ordet jobb for å beskrive ansvaret til fosterforeldre i bygdene. Jeg har møtt noen få. De elsker – og behandler absolutt – barna de oppdrar som deres. De gjør det med lidenskap, av kjærlighet. Kanskje de er kunstnere og ikke håndverkere?
Selvsagt er fosterforeldrene våre modige mennesker som – styrt av hjertets behov – ønsket å forandre og gjøre livene deres mer verdifulle og meningsfulle. Uansett, slik forklarer de det selv at de ønsket å ofre seg for noen. De var ofte tidligere ansatte i sosi alterapiklubber, lærere som ønsker å ha større innflytelse på hva som skjer med barna de oppdrar.
Å være forelder i vår SOS-barneby er de facto en jobb for en profesjonell. Foresatte er ansatt hos oss, de får lønn for barneoppdragelse, samt logistikk og materiell bistand. Det er mye større enn det staten gir til fosterfamilier utenfor bygdene.
For å oppsummere - ja, du har rett - de er mennesker som gjør arbeidet sitt med lidenskap og stort engasjement. De har et åpent hjerte for et barn som trenger hjelp, men også et åpent sinn for å vite hvordan man kan hjelpe klokt.