Marlena og mannen hennes planla tre barn. Det første svangerskapet var veldig bra, men fødselen fant sted i den syvende måneden og hun tilbrakte de første ukene av livet i en kuvøse. Det var ikke lett med det andre barnet fra begynnelsen. Marlena hadde problemer med å bli gravid, for så å holde henne. Som et resultat kom babyen til verden to måneder før den planlagte leveringsdatoen
Mannen min og jeg har alltid visst at vi ville ha mer enn ett barn - sier 33 år gamle Marlena fra Warszawa, mor til 7 år gamle Wiktoria og 3 år gamle Ola. – Mannen min kommer fra en familie med mange barn. Det er alltid mange mennesker rundt festbordet i huset hans. De er alle nær hverandre. Jeg liker dette. Så da vi planla ekteskapet vårt, regnet vi begge med at det skulle bli tre. Så langt har vi to fantastiske døtre. Og selv om de begge er født med problemer, er jeg ikke motløs. Håper ikke dette er slutten. Jeg tok mitt første svangerskap bra. Jeg jobbet hele tiden, jeg var veldig aktiv og følte meg bra. Likevel ble Wiktoria født i den syvende måneden og tilbrakte de første ukene av sitt liv i en inkubator. En lege fra Children's Memorial He alth Institute truet oss med en visjon om cerebral parese, men hun tok heldigvis feil. Etter et år med rehabilitering forsvant de små problemene og Wikien utviklet seg skikkelig. Jeg manglet erfaring og selvtillit da. Jeg fokuserte på å ta vare på barnet og… kanskje jeg forsømte min egen helse litt. Til tross for jevnlige kontroller hos gynekologen skjønte jeg ikke i tide at jeg hadde en svulst på eggstokken. Jeg måtte gjennom en operasjon, noe som ga meg bare 50 prosent. sjansene for å få et barn nummer to. Jeg brøt ikke sammen, men jeg var bekymret for om jeg skulle klare å bli gravid igjen. Og kanskje fordi mannen min og jeg prøvde så hardt, gikk det ikke. Til slutt slapp jeg. Jeg bestemte meg for å slutte å tenke på det. En helg deltok jeg på et integreringsmøte organisert av min arbeidsgiver. Det var ulike aktiviteter, blant annet strikkhopping. Jeg var redd, men jeg hoppet. Da gikk tanken opp for meg at det ville bli det samme med graviditet. Jeg må bare… hoppe. Jeg sluttet å være redd, bekymret og lurte på om dette var en god tid eller om vi ville klare det. "Det er nå eller aldri," tenkte jeg, og … like etter ble jeg gravid.
Problemer med å bli gravid
Jeg har ikke tatt noen tester.Jeg ga opp skjebnen. Jeg tenkte at hvis det blir graviditet så finner jeg det ut raskt, gå til legen så skal han bekrefte det. Det var sånn. Dessverre var det denne gangen komplikasjoner i begynnelsen. I den sjette uken begynte jeg å blø. Graviditeten var i faresonen, så jeg ble innlagt på sykehus. Det var et klinisk sykehus ved Medical Academy på ul. Lindley. Det virket for meg som om jeg skulle ha utmerket omsorg, mens jeg lå overlatt til meg selv og slet med tankene mine om hva som skulle skje videre. Ingen var interessert i meg, og den unge legen som gjorde ultralyden kunne ikke engang finne fosteret! Heldigvis stoppet blødningen etter medisinene og etter en dramatisk uke kunne jeg reise hjem. Så, gjennom hele svangerskapet, frem til fødselen, ble jeg ledet av en lege fra en privat klinikk. Det var ikke lett. Jeg fikk 20 sprøyter med progesteron og måtte ligge i en og en halv måned. Jeg var veldig forsiktig med meg selv, i frykt for å miste babyen min. Jeg var forsiktig på hvert trinn, men jeg ga ikke opp bassenget. Hele familien pleide å gå dit, og vi svømte alle sammen. Uansett, når plagene ga seg klarte jeg å fungere norm alt, men fra tid til annen tok jeg fri og tok en pause fra jobben. De åtte timene jeg brukte ved pulten var imidlertid over mine krefter.
Kvalme og cravings i svangerskapet
Jeg følte meg kvalm gjennom hele svangerskapet. Jeg hadde ingen matlyst, jeg var følsom for lukter, spesielt av kjøtt og kjøtt. Alt irriterte meg. Jeg kunne bare spise meloner. Jeg tok to på jobb, og noen ganger var det ikke nok, så jeg kjøpte en tredje. Jeg likte ikke noe annet, kanskje vannmeloner og epler. Vi ler av at Ola er en sånn melonjente, selv om hun ikke liker disse fruktene enda. Bortsett fra disse plagene følte jeg meg bra. Mannen min, Paweł, hjalp meg mye, han brydde seg om meg - akkurat som foreldrene mine, som ofte passet på Wiktoria på den tiden. Jeg følte meg elsket og vakker … Alle var veldig glade, inkludert Wiktoria, som auskulterte med oss og gikk til hver ultralydundersøkelse. Det var hun som valgte navnet til søsteren. Fra begynnelsen skulle det være Ola og slutten! Det var perfekt, fordi dette navnet passer perfekt til Oleńka.
Prematur fødsel
Dessverre klarte jeg ikke å holde ut til slutten av svangerskapet. Oleńka, som Wiktoria, presset seg inn i verden. I uke 31 begynte jeg å blø. Ambulansetjenesten tok meg til sykehuset i Kasprzaka-gaten, hvor jeg ble funnet å være 2 cm utvidet. Jeg fikk medisiner for å stoppe fødselshandlingen og etter noen timer roet alt seg. Jeg kom over en patologi ved graviditet. Til tross for den dramatiske situasjonen har jeg veldig gode minner fra oppholdet på dette sykehuset. Det var ingen sammenligning med det jeg hadde opplevd før! Det var god stemning i avdelingen, kvinnene hjalp hverandrehverandre, og jordmor kom bort og spurte om du trengte noe. Jeg følte at jeg ble tatt godt vare på, at all oppmerksomhet var rettet mot meg og babyen. Det virket som om jeg bar svangerskapet til slutten, og likevel… Den 5. oktober, rundt tre om morgenen, følte jeg meg veldig dårlig. To leger kom, ga meg ultralyd og fant 5 cm utvidet. Jeg ble kjørt til fødestua og alt gikk så fort at jeg ikke engang rakk å ringe mannen min. Vi planla en felles fødsel, men Oleńka ga oss ikke en sjanse. Hun dukket opp etter 15 minutter! Jordmoren og legene sa lattermildt: "Mamma nyset tre ganger og etter fødselen." Jeg må innrømme at det medisinske personalet var flott. Jordmoren snakket til meg hele tiden, holdt meg i hånden, ga meg tegn med et lett håndtrykk. Vi kom godt overens. Før jeg fødte gikk jeg ikke på fødselsskole. Jeg bestemte meg for at hvis jeg lytter nøye til hva de sier til meg og samarbeider med jordmor, ville jeg klare meg selv. Og slik ble det.
Nødvendig inkubator
Dessverre klarte jeg ikke å klemme babyen min rett etter fødselen, og det var veldig ubehagelig. Ola var svak og ble umiddelbart tatt med til undersøkelse. Hun fikk 9 poeng på Apgar-skalaen. Hun veide 2 kg, hadde pusteproblemer, så hun måtte ligge i kuvøse. I tillegg viste det seg at jeg hadde en intrauterin infeksjon, så Ola måtte få antibiotika og drypp. Jeg kjørte mellom sykehuset og hjemmet, og gledet meg til å endelig hente henne. Vi satt sammen med mannen hennes og strøk bena hennes gjennom åpningen i kuvøsen – det var vår eneste kontakt med babyen. Heldigvis hadde hun utmerket omsorg og vi, etter våre erfaringer med Victoria, var mer bevisste og roligere. For eksempel visste jeg at det tok litt tid før hun utviklet en sugerefleks. Sykepleierne som passet de premature barna var til stor hjelp. De serverte Ola maten jeg hadde trukket ut med en sprøyte, men samtidig strøk de med en finger - i en engangshanske - ganen hennes og tvang henne til å suge. Det var en morsom og veldig effektiv måte. Etter tre uker fikk vi hjem en frisk baby. Jeg trengte ikke engang å amme navlen fordi den hadde f alt av på sykehuset. Hjemme gikk Ola raskt opp i vekt, men bortsett fra maten min fikk hun også en spesiell formel for premature babyer. Vi overvåket konstant vekten hennes og holdt oss til måltidstider.
Det er planer om en tredje graviditet
Mannen min hjalp meg mye. Om natten trengte jeg ikke engang å stå opp fordi han matet Ola med flaske. I likhet med Wiktoria ble også Ola rehabilitert. Denne gangen ga vi imidlertid opp de slitsomme besøkene på sykehusets rehabiliteringsklinikk og ventetiden i mange timerkøer. Vi brukte en privat klinikk med utmerkede forhold. Ingen tok babyen fra oss og fikk oss til å vente utenfor kontoret - slik det var med Victoria. Ingen truet med cerebral parese. Vi dro på rehabilitering med hele familien. Mannen min og jeg så på timene, lærte å trene med barnet hjemme, og Wiktoria fikk fargestifter og tegnet i hjørnet. Du tenker kanskje at etter slike opplevelser burde jeg fått nok. Jeg håper imidlertid at vi gjør et tredje forsøk om en stund. Kanskje denne gangen blir det Staś? Nå passer jeg veldig godt på meg selv, jeg går til gynekologen på kontroll hver tredje måned. Jeg vet at under neste svangerskap kan det bli problemer igjen, men hvis det skjer vil jeg gjøre mitt beste for å gi babyen en sjanse til å bli født frisk. Vi ler med legen min at den første ble født i 30. uke av svangerskapet, den andre i 32., kanskje den tredje vil vare i 34 uker?
månedlig "M jak mama"