Mannen min kommer fra en patologisk familie. Foreldrene er skilt i lang tid, faren var alkoholiker og rev leiligheten alkoholpåvirket. Moren tok ikke ordentlig vare på barna (min mann og søsteren hans), jeg tror hun passet mer på seg selv, barna gjorde som de ville. Hun snakket ikke med dem, lærte dem ikke hvordan de skulle handle i livet. Nå lider jeg av det. Mannen min kan ikke bo sammen med en annen person (meg), han forstår ikke at nå skal vi ta alle avgjørelser sammen. Han kan ikke snakke, han trekker seg tilbake og klandrer meg for å prøve å manipulere og styre ham. Og jeg prøver bare å lære ham og vise ham hvordan han skal handle i livet, hva som er bra og hva som ikke er det osv. Jeg ble oppvokst i en hel familie med etablerte moralske prinsipper. Jeg ble lært hvordan jeg skulle handle i livet. Jeg hadde et eksempel på en kjærlig familie og et lykkelig ekteskap. Og nå vil jeg gjerne overføre det til forholdet mitt, men mannen min ser på det som et forsøk på å "sette det opp" og forsvarer seg mot det. Allerede før bryllupet begynte han å vise hvor aggressiv han kan være, nå blir det mer og mer. Han er rolig til han blir sint, det er ikke nok å skrike, han må alltid ødelegge noe. Oftest tar han ut på møbler (etter min mening imiterer han ubevisst faren sin, som han hater). Jeg begynner å bli redd for ham, og jeg har en stund vært negativ til han. Nå, uansett hva han gjør eller sier, benekter jeg. Jeg ble nervøs og snudde meg mot ham – med gjensidighet. Nylig fant vi begge ut at vi er sammen fordi vi må, ikke fordi vi vil. Og vi er bare 7 måneder etter bryllupet. Jeg synes vi bør begynne med å endre holdninger til oss selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. På grunn av det faktum at hele familien hans mangler høflige og gode manerer, ønsker jeg ikke å forholde meg til dem. Jeg er redd for at han alltid vil være som dem alle sammen. Selv i bryllupet vårt skammet jeg meg over oppførselen deres foran familien min, spesielt moren hans, som gikk på grensen for en ung gutt i en av konkurransene. Hvis ingenting blir bedre i nær fremtid, tror jeg at jeg vil bestemme meg for å skilles. Vennligst hjelp.
Det er ikke kjent om du har rett. Hvis noe går i stykker i et forhold, er det som regel alles skyld. Brevet ditt viser at du er perfekt, detdu har en flott familie og at du er målestokken på godt og vondt. Denne holdningen til en partner er allerede frustrerende for de fleste menn. Han blir sint og du blir smart og du ydmyker ham og hele familien hans – jeg lurer på hva som er verst? … Du skriver om en holdningsendring. Det er sant - du må endre holdningen din til hverandre, for det kommer ingenting ut av det. Jeg foreslår at du begynner med deg selv: slutt å være læreren hans og bli en partner. Menn kan være vanskelige og sinte, men bare som partneren hans vil du vite om du kan være sammen med ham eller ikke. Han vil også få en sjanse til å se om en slik kone passer ham. Foreløpig vil han ikke være sammen med den kloke, allvitende læreren som snakker psykologisk tull til ham, og du vil ikke være sammen med en fyr som er frekk, frekk, uhåndterlig og aggressiv. Spørsmålet er bare, hvor kom holdningene dine fra? Er du sånn og vil aldri forandre deg, eller er de et resultat av gjensidig interaksjon med hverandre. For det er ikke slik at enhver god familie tar fram idealer – det er også mordere der. Og det er ikke det at hver patologisk familie produserer aggressive psykopater, det bor også mange fantastiske mennesker der. Så la oss ikke dømme om noen er bedre eller verre - dette er en stor feil, spesielt i et forhold. Sjekk når er hyggelig, rolig, kjærlig, kultivert? Tross alt, av en eller annen grunn ble du forelsket i ham … Er det mange eller få øyeblikk, og hva er omstendighetene, hva snakker du om, hvordan oppfører du deg. Sjekk hva som gjør ham til en kul fyr. Sjekk også når og hva som opprører ham. Sjekk også hvor viktig det er for deg. Hos mange mennesker fungerer de avhengig av miljøet og omstendighetene som er skapt for dem. For nå skaper du helvete for ham (selv om han fortjener det). Prøv å skape et hjem for ham som aksepterer ham og er mer å vise, støtte enn å fornekte og irettesette ham, og det kan vise seg at det er nok for ham å forstå noe og begynne å forandre seg. Det er lett å bli skilt og vanskeligere å skape et forhold mellom to personer. Du må jobbe med et forhold, gjenkjenne dets svakheter, forstå at det ikke finnes perfekte mennesker, at alle har skylden, men alle har skylden for noe annet. Da må man prøve å endre det, jobbe med det, støtte og lytte til hverandre, og så først når det ikke er resultater, tenke på å bryte opp. Du kan når som helst gå til en spesialist som kan hjelpe deg i denne saken.
Husk at ekspertens svar er informativt og vil ikke erstatte et besøk til legen
Piotr Mosakpedagogisk psykolog og bedriftspsykolog, bedriftstrener, psykoterapeut, universitetslektor
Andre tips om detteekspert
Bør jeg bryte dette "syke" ekteskapet? [Ekspertråd]Håndhilse og velge yrke [ekspertråd]Problemer med en to år gammel [eksperttips]Problemer med vekttap [eksperttips]Latskap eller sykdom? [Ekspertråd]Den menneskelige psyken [ekspertens tips]Kjæresten min døde i en ulykke [ekspertens tips]Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med en jente … [ekspertens tips]Uventet ereksjonsproblem [ekspertråd]Håndter din egen fobi [ekspertråd]Studentstress [ekspertens tips]Alt på grunn av overvekt [ekspertens tips]Jeg forlot mannen min og barnet i utlandet [ekspertråd]